Storsalen :: Visjon :: Gudstjeneste :: Noen i Storsalen :: Intervju :: om prosjektet

Storsalen (normisjon, statskirken)

Staffeldts gate 4  (T. 22 98 62 50)

  • Medlemmer (verdensbasis): -
  • Medlemmer (Norge): 75 000
  • Medlemmer (menighet): 1 750
  • Hjemmeside: www.storsalen.no

Se også:

Av Audun Reiby, Olav Kristianslund og Rafea Arif (-)

Storsalen menighet

Storsalen menighet er tilsluttet Normisjon, og ligger sentralt i Oslo sentrum, like ved Holbergs plass. Til tross for en beskjeden start på slutten av 1980-tallet, har dette blitt en ganske stor menighet med omtrent 1716 medlemmer.Hovedargumentet for å danne en ny misjon var at de tradisjonelle vekkelsesmøtene ikke nådde frem til befolkningen i de større byene.

Storsalen menighet er opptatt av at det skal være stor variasjon i møteformene blant annet ved at det skal være plass til alt fra stillhet og lovsang til kreativitet. Mange av de som finner veien dit er unge innflyttere som ikke har tilknytning til noen geografisk statskirkemenighet i Oslo. Storsalen appellerer til unge som søker kontakt, derfor er menigheten i stor grad opptatt av å satse på smågrupper. De vil være en menighet bygd av smågrupper. Storsalen ønsker at medlemmene deres skal føle et nært fellesskap, noe som er vanskelig når menigheten er så stor. Smågruppene skal ivareta både det sosiale og åndelige liv, bibellesning og bønn er sentralt, samtidig som det skal være en støttegruppe som medlemmene kan henvende seg til.

Storsalens visjon

"Vinne, vokse, virke for Jesus"

Vi ønsker å være et fellesskap i byen hvor du får vokse i liv og tjeneste, og utrustes til å dele av Guds rike til byens mennesker, slik at nye blir vunnet for Kristus og blir hans etterfølgere.

Fra Storsalen

Noe av dekorasjonen i Storsalen.

For å virkeliggjøre denne visjonen har medlemmene tjenesteoppgaver. Mange deltar og har forskjellige arbeidsoppgaver. Hele 700 av medlemmene driver med frivillig arbeid på en eller annen måte.

I Storsalen er det stor variasjon i gudstjenestene. Alle gudstjenestene har elementer fra de vanlige gudstjenestene vi kjenner, men Storsalen har sitt særpreg. De feirer nattverd i hver gudstjeneste, og bruker både tradisjonelle og nyere sanger. De ønsker å "bruke det beste av tradisjonen og kombinere det med det beste i vår tid".

Menigheten har noen regler og retningslinjer som de prøver å følge. En av dem er:
- ha gudstjenester og møter som er levende, inspirerende og aktuelle for mennesker i vår by og har et slikt preg at medlemmene gjerne inviterer med seg venner og kjente.
Denne retningslinjen ser vi tydelig i gudstjenestene.

I løpet av en helg har Storsalen fem møter/gudstjenester, et lørdagsmøte og fire gudstjenester på søndag. Storsalen menighet er spesielt opptatte av å være et tilbud til ungdommen, derfor er hele tre av de fem møtene tilpasset de unge, hvor høy musikk, liv og rock'n'roll er sentralt. På lørdagsmøtene kommer mennesker for å lovprise Gud, og det er god tid til både forkynnelse og lovsang. Det er på disse møtene det er mest "trøkk" i musikken, som gjør at det appellerer først og fremst til de unge i menigheten.

På søndager har Storsalen menighet to gudstjenester som er tilpasset familier, en som er tiltenkt tenåringer; stresslezz, og en som er tilpasset de unge voksne, G2.

På stresslezz gudstjenesten er terskelen lav for å delta, det ikke noe skille mellom kristne og ikke-kristne, men samtidig er menigheten opptatt av at det skal være et sted hvor de unge kan vokse i sin tro.G2 gudstjenesten er den gudstjenesten med mest fart i, men det er også tid for stillhet. Her er deltagelse viktig, og det er her det er flest frivillige medarbeidere.

Storsalen menighet er generelt veldig opptatt av musikk og rytmer. Det at mennesker treffes er også vesentlig. I den sammenheng arrangerte Storsalen menighet et Salsakurs i 2002 hvor inntektene gikk til et kirkeprosjekt på Cuba. De har også hatt andre lignende happenings med artister og DJ'er.

På gudstjeneste i Storsalen

Storsalen er full av mennesker. De aller fleste er under 30 år gamle. Alle er kledd i moteriktige klær. Vi får raskt følelsen av at folk som er her, er kule og sosialt oppegående. Etter hvert begynner folk å trekke opp en trapp. Vi følger etter og kommer inn en stor sal. I andre enden av rommet står et enkelt alter med hvit duk og lysestaker. Til venstre står en del mikrofoner og musikkinstrumenter som trommesett, elektrisk gitar, bassgitar og keyboard. Til høyre for alteret står en enkel talerstol og en enslig krakk. Alt dette står på en scene. Mellom oss og scenen står en mengde stoler. Altså er rommet innredet som en kirke, men uten å være et kirkerom. I tillegg kan vi se elementer man ikke finner i andre kirker: profesjonelle lyd- og lysanlegg. Lyset i rommet er dempet og varmt, lyskildene er lyskastere av typen man finner på teater med forskjellige fargefiltre.

Gudstjeneste i Storsalen

Fra en gudstjeneste i Storsalen.

På scenen står seks ungdommer, tilsynelatende helt vanlige ungdommer. Andre setter seg ved instrumentene. Om vi ikke var i et kirkerom kunne vi trodd det var en konsert vi skulle på. Vi setter oss på galleriet som er en etasjen høyere enn kirkerommet, med god utsikt til scenen. Salen fylles. De seks ungdommene begynner å synge. Bandet spiller. Lyset i rommet dempes og fokuseres på de syngende. To prosjektorer henger i taket og teksten i sangen projiseres på to store skjermer. Når alle har kommet på plass, blir det stille i rommet.

En mann med palestinaskjerf og caps går opp på scenen, setter seg på krakken og begynner å klimpre på en gitar. Han synger "Trassiga skor", en sang med kristent budskap om fortapelse. Etter at han har sunget ferdig, går en ung dame i hvit kjortel opp til alteret. Hun åpner gudstjenesten på vanlig måte, slik vi kjenner det fra det norske kirke. Deretter ber hun om applaus for sangeren (!). Hun begynner så å snakke om frelse i hverdagen; hvordan mennesket ikke klarer å se Gud, at det er viktig for oss å forstå at det er nettopp Guds inngripen tidligere i historien som gjør at vi sitter her. Og vi må bøye oss for Gud og bekjenne våre synder i stillhet. Hvorpå alle i salen skal være stille og bekjenne sine synder. Deretter synges Kyrie Eleison av menigheten, men melodien er ikke som i den Norske kirke. Her er den mye mer "fengende" og "kul", og den synges med skikkelig komp.

Deretter fremsies en bønn, før alle reiser seg og synger lovsang. Nå begynner enkelte i salen å løfte armene og bevege seg mens de synger. En gutt på rundt 20 år, kledd i moteriktige klær og med lue på hodet reiser seg og går opp til talerstolen. For ham er det svært viktig å få med seg hele salen. Han stiller et spørsmål, og gir seg ikke før alle har gitt ham et rungende "ja". Deretter fortsetter han med å fortelle om alle de aktivitetene Storsalen driver, blant annet flere kurs, foredrag og misjonsarbeid. Kollektbøssen sendes rundt i rommet.

En ung jente går så frem til talerstolen. Det leses fra Lukasevangeliet. Historien er om en offiser som sender bud på Jesus for at han skal helbrede hans tjener. Jesus kommer, men offiseren stanser ham og sier at Jesus bare trenger å si at han skal bli frisk, så kunne offiseren få tjeneren til å følge den ordren. Jesus roser offiseren som har så mye tro. Fortellingen videre handler om at Jesus vekker en mann opp fra de døde og om hvordan Johannes ble disippel.

En middelaldrende mann i dress går opp til talerstolen. Hans oppgave er å forklare teksten. Han bruker humor i talen sin, forteller om de knuste brillene sine: Han kan bruke lesebrillene sine, men når han har på dem ser han ikke salen. Uten brillene ser han ikke teksten. Det viktige er å se både menigheten og teksten.Underforstått: Det hjelper ikke å bare se teksten i Bibelen, man må forstå den også og forstå hvordan vi lever. Mannen ber en bønn. Han ber om at noen må bli frelst.

Alteret i Storsalen

Alteret i Storsalen.

Så får han mer kraft i stemmen, han blir langt mer av en forkynnende taler enn tidligere. Han forteller om at i kristendom så leter du ikke etter Gud, det er Gud som leter etter deg. Videre kommenterer han teksten som nettopp har blitt lest opp og han spør seg om hva kristendommen dreier seg om. Han forteller oss at det handler om å ville søke seg bort, at håpet forsvinner. Men hva skjer så? Jesus dukker opp. Han forteller om Guds medynk og at Jesus overvant døden. Taleren bruker igjen litt humor i talen sin, munterhet spres i salen.

For mange kristne samfunn er historier om folk som har blitt frelst viktige. Således er Storsalen ikke et unntak. Taleren forteller om ikke-kristne mennesker som blir frelst, om "en gutt som drev med satanisme og prøvde å finne meningen med livet. Han lette på mange steder og i mange religioner, men ga til slutt opp. Da ble han frelst!" Taleren formaner så mange som mulig til å delta i nattverden før han avslutter prekenen sin.

Nå begynner bandet å spille litt igjen før en dame kaller menigheten til bønn ("La oss be.") Det bes om mange forskjellige ting; mennesker som har det vanskelig, problemer i verden, men også om at en høyskole ikke skal flyttes fra Oslo til Stabekk. Bønnelapper hentes frem fra en glassbolle og menigheten bes gå i forbønn for mennesker som ikke har det så lett. Koret synger "Herre, hør vår bønn!" Vi legger merke til at sangene som brukes er vanlige kirkesanger, men at melodiene og akkompagneringen er annerledes. Den unge damen går frem til alteret og forkynner at "Gud er nær". Man begynner å forberede til nattverd. Menigheten sier frem Trosbekjennelsen og Fader Vår. Atter en gang begynner bandet og koret å spille og synge. Menigheten synger med og vi kan observere at flere av medlemmene beveger seg til musikken. Damen i kjortel synger solo og så er nattverden i gang. Drøyt 5/6 av salen mottar nattverden, og mens det hele pågår holdes sangen ved like. På grunn av antallet som skal motta nattverden tar det prosessen lang tid; nærmere tre kvarter.

Etter at hun selv har mottatt nattverden avslutter den unge damen i kjortel gudstjenesten. Hun opplyser om forbedere foran i salen man kan gå til om man ønsker, og avslutter så med å si at Gud har vært med oss, og han vil fortsette å være det.

Vi beveger oss sakte ned mot utgangen, der de fleste samles for å slå av en prat. Og en prat er akkurat det vi også er ute etter. Målet er å få intervjuet 5-6 stykker, for å høre litt om hva de synes om menigheten og gudstjenestene. Svarene finner du i de små intervjuene.

Noen i Storsalen

Ingeborg Olga (20)

Ingeborg Olga (20)

Ingeborg Olga (20)

Hvorfor går du her?
- Først og fremst føler jeg at dette er blitt min menighet. Jeg føler meg som del av et stort fellesskap, og jeg har mange venner her. Dessuten liker jeg forkynnelsen, den apellerer til meg.

Hvor lenge har du gått her?
- I snart 6 år.

Hvor ofte er du her?
- Jeg prøver å komme meg på gudstjeneste hver helg, i hvert fall hvis jeg er i Oslo.

Hva synes du om gudstjenesten og prekenen?
- Er veldig fornøyd! Prekenen er så godt som alltid bra, og gudstjenestene skaper en følelse av samhørighet.

Hva vil du si er forskjellen mellom en gudstjeneste i Storsalen og en i en vanlig statskirke?
- Her er det helt klart mye mer lovsang, noe jeg liker. Dessuten er både forkynnelsen og musikken bedre tilpasset oss unge.

Jan Erik (23)

Jan Erik (23)

Jan Erik (23)

Hvorfor går du her?
- Jeg trives i miljøet og har mange venner her. Dessuten er det fantastiske gudstjenester. Med flott lovsang og en utfordrende forkynnelse føler jeg virkelig Guds nærhet!

Hvor lenge har du gått her?
- I omtrent 4 år

Hvor ofte er du her?
- 3 søndager i måneden, minst!

Hva synes du om gudstjenesten og prekenen?
- Som jeg allerede har nevnt liker jeg den utfordrende forkynnelsen og det moderne musikkuttrykket. Dette er jo noe av det som skiller Storsalen fra en vanlig statskirke.

Steinar (20) og Eivind (28)

Hvorfor går dere her?
- Jeg startet vel å gå her fordi forldrene mine tok meg med en gang i tiden, og har aldri sett noen grunn til å slutte med det (Steinar).
- Må innrømme at jeg ikke husker helt hvorfor jeg startet, men liker meg godt her. Det er et fint fellesskap (Eivind).

Steinar (20) og Eivind (28)

Steinar (20) og Eivind (28)

Hvor lenge har dere gått her?
- Vi har vel begge vært her i omtrent 10 - 12 år, tror jeg, kanskje enda lenger... (Steinar)

Hvor ofte er dere her?
- Hver søndag (Steinar).
- Ja, samme her, og i tillegg er jeg med en del om hverdagene på ulike grupper, og jeg har også ansvar for noen kurs vi holder her i Storsalen (Eivind).

Hva synes dere om gudstjenestene?
- Bra musikkstil og gode prekener. Gudstjenestene blir bedre enn i statskirken fordi det er mer åpent og friere liturgi. Dessuten blir gudstjenestene forberedt i team, i stedet for at presten alene skal bestemme (Eivind).
- Blandingen av det moderne i musikkuttrykket, og det tradisjonelle i salmene gir en stemning som jeg liker (Steinar).
- Ja, det er jeg enig i. Det er bra å holde på en del gode tradisjoner, men samtidig må man tenke nytt. Med litt trøkk i musikken og skikkelig lovsang spriter man opp gudstjenestene (Eivind)!

Elisabeth (23) og Inger Helen (20)

Elisabeth (23) og Inger Helen (20)

Elisabeth (23) og Inger Helen (20)

Hvorfor går dere her?
- Jeg begynte først i Indremisjonen, og dermed var det naturlig å fortsette her. Dessuten ligger Storsalen svært tilgjengelig, og da blir det jo praktisk å gå her for å treffe venner (Elisabeth)
- Jeg for min del begynte med ungdomsarbeide i Storsalen, og så ble det til at jeg fortsatte å gå hit. Jeg opplevde at de hørte på meg, og annen ungdom, og det vi har å komme med (Inger Helen).

Hvor lenge har dere gått her?
- Tja, er vel en tre år for min del (Elisabeth).
- Tror faktisk jeg har vært med i snart fem år, jeg. (Inger Helen)

Hva synes dere om gudstjenesten?
- Veldig bra, med gode lovsanger og flinke talere. I motsetningen til kjedelige gudstjenster i en del vanlige kirker, får man her oppleve skikkelig lovsang. Prekenen er også som regel bedre, det blir liksom mer liv i menigheten!

Intervju med Nils Terje Andersen, prest i Storsalen menighet

Etter å ha vært på gudstjeneste i Storsalen, mente vi at et intervju med en av prestene var på sin plass. Opprinnelig var planen å ta intervjuet rett etter gudstjenesten, men dette viste seg å være umulig av den enkle grunn at det ikke var noen prester i Storsalen den dagen. Vi stusset litt over det, vi hadde da nettopp vært på gudstjeneste ledet av en person kledd i hvitt. Men det viste seg likevel å stemme, det var ingen prest der den dagen; hele staben var på seminar i London. Altså holdt de 4 gudstjenester den søndagen uten en eneste prest; bare det er verdt å merke seg.

Uansett, noen dager senere troppet vi opp nede ved Storsalen, en ganske alminnelig bygning i kjernen av Oslo by, rettere sagt i Staffeldtsgate, i nærheten av Radisson SAS hotell. Vi har en avtale med Nils Terje Andersen, en av prestene som jobber der. Etter å ha ringt på et par ganger, slipper vi inn i bygningen, og rusler opp trappene til andre etasje, der prestekontorene er. Av frykt for hva vi kunne støte på, har vi allerede funnet bilde av presten på deres internettsider, noe som var beroligende. Og han viser seg å være akkurat like hyggelig som han så ut på bildet. Eneste ulempen er at han har dårlig tid, så vi blir nødt til å sette i gang med en gang, og han ber oss om å spørre om de tingene vi lurer mest på først, for resten blir det nok ikke tid til (og det viste seg å stemme...). Men vi rakk da i hvert fall en del, og her følger utdrag av den samtalen vi hadde:

Hvordan ble menigheten grunnlagt og hvorfor ble den ikke tilknyttet statskirken?
- Storsalen har lenge vært et typisk bedehus i god gammel Indremisjonsånd. Men da som en "Høyborg" for organisasjonen, med møter på kvelden. I 1989 begynte vi med gudstjenester kl. 1100 på søndager. Da var det vel en 60-70 eldre mennesker som gikk der. Etterhvert begynte det å vokse. Først i 1994 fikk Storsalen eget styre, og begynte fort å kalle seg menighet. Nå har vi 4 gudstjenester på søndagene, med tilsammen over 1000 folk hver søndag. Og Storsalen menighet definerer seg faktisk som en menighet i Den norske kirke (statskirken), men skiller seg fra de andre menighetene ved at vi ikke er bundet opp av geografiske grenser (Den norske kirke deler menigheter etter sogn), men har egen medlemsavgift (1600 medl). Vi får heller ingen statsstøtte som menighet. Men vårt kirkefellesskap er Den norske kirke.

Skiller denne menigheten seg fra en vanlig statskirke, og i så fall hva er mest forskjellig?
- Som nevnt over er det strukturen som skiller. Vi er organisert på en annen måte, og får ikke økonomiske midler fra staten. Teolgisk sett er vi ett. Når det gjelder formen har Storsalen valgt å se bort fra de faste ordningene, og i alle år eksperimentert med liturgiske og musikalske uttrykk. Man kan si vi har en mye friere liturgi. Vi prøver å lage gudstjenester som passer oss, og våre miljøer. Men det gjør Den norske kirke mer og mer også. Så forskjellene er nok ikke så store. Dessuten finner man også store forskjeller innen statskirken, sammenlikningen blir litt vanskelig.

Er det noen spesielle temaer som går igjen spesielt i denne menighetens prekener? Er de "refsende" med vekt på synd, eller legges det vekt på Guds tilgivelse?
- Vi prøver å preke "hele evangeliet", dvs bredden i det Bibelen, og spesielt det nye testamentet sier. Da er det naturlig å preke om både synd og tilgivelse, men også livet her og nå, som for oss er et liv i storbyen, og dets utfordringer. Jeg tror ikke vi blir oppfattet som særlig refsende, men vi prøver å snakke sant om livet og om nåden. Tilgivelse som begrep får bare mening når det også er snakk om noen ansvarlige som har gjort noe galt.
Derfor snakker vi også om det som har gått galt. Men det viktigste for oss er å forkynne budskapet om at Gud har skapt oss som fantastiske mennesker, og at han elsker oss, og sendte sin Sønn i døden for at vi skal få evig liv sammen med Gud.

Dere har nattverd hver gang det er gudstjeneste (i motsetning til kun ca. hver tredje helg) slik det er vanlig i andre kirker. Hva er grunnen til det? Og hvordan forstår dere nattverdsfellesskapet?
- Vi har et såkalt "luthersk" syn på nattverden, dvs at vi bl.a. tror at Jesus er reelt til stede i brødet og vinen. Det er altså ikke bare et symbol, men vi tror på det Jesus sier "dette er mitt legeme, dette er mitt blod", vi tar han på ordet rett og slett. Selvom vi smaker at det brød (kjeks) og vin, tror vi at Guds Ord skaper et under sånn at brødet blir Jesu kropp og vinen Jesu blod. Omtrent på samme måte som at Jesus både var Gud og menneske på en gang; utrolig men likevel tror vi det.
Vi feirer nattverd hver gang vi samles fordi nattverdsmåltidet er et fellesskapsmåltid. Her knyttes ulike kristne sammen til ett folk, her knyttes tid og evighet sammen, historie og framtid, Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Vi sier gjerne at nattverden skaper det kristnefellesskapet. <
1. kor 10,16: Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød.

Hva er grunnen til at dere avholder vanlige gudstjensester uten virkelige prester? Er det ikke viktig at det er en virkelig prest som for eksempel gir velsignelse?
- Vi bruker mange ikke-ordinerte (ikke vigslede) gudstjenesteledere. De bruker hvit kjole, men ikke "skjerfet" (stola) som prester bruker. Gudstjenestene er like uansett. Vi har fått lov av kirken å bruke andre enn prester som gudstjenesteledere. Hver gudstjeneste har 3 gudstjenesteledere som gjør det på omgang, bare 3 av oss er prester. Men i bibelen står at alle troende er prester (1. pet. 2,9), så vi synes det bare er fint at ikke-ordinerte leder gudstjenesten.

Kreves det stadig mer av en kristen person i Norge dersom man skal holde fast ved, og stå for sin tro? (sammenlignet med en del år tilbake)
- Både ja og nei. Det er lettere nå å stå fram med en religiøs tro enn det var f.eks på 70-80 tallet, da jeg vokste opp. Samtidig er det vanskeligere i dag, tror jeg, å leve et kristent liv i hverdagen pga påvirkiningen fra massemedia. F.eks i forhold til materialisme o.l. Innimellom føler nok en del kristne at det å stå for sin tro blir en kamp mot media, og medias holdninger. Dessuten er det mange som generaliserer mye når det gjelder kristne. Da er det viktig å være klar over at en kristen kan mene noe som mange andre kristne ikke nødvendigvis mener.

Hvordan stiller prestene i Storsalen seg overfor muslimenes økende innflytelse i det norske samfunnet?
- Jeg synes det er naturlig at muslimer øver innflytelse på det norske samfunn, rett og slett fordi de er en stor del av samfunnet vårt. Og jeg håper de i større grad enn nå kan delta i samfunnsdebatten. Samtidig skal vi alle, både muslimer og andre, være bevisst vår identitet som nordmenn, vår historie, kultur, religion etc.

Lever en ikke-kristen person nødvendigvis et liv i synd? Eller er det mulig for dem å komme inn i Guds rike?
- Som kristne tror vi at ingen kommer inn i Guds rike uten å tro på Jesus. Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. (Johannes 14,6)

Er menigheten misjonerende? Prøver man aktivt å få flere medlemmer?
- Ja, så mange som overhode mulig. Vi unner alle å få oppleve Guds kjærlighet. Alle mennesker fortjener et godt møte med en menighet.

Hvor mye innflytelse mener du /dere kristendommen (og kirken) bør ha i dagens norske samfunn?
- Jeg mener den bør ha stor innflytelse på dem som regner seg som kristne. Men jeg mener ikke den skal tres nedover andre med makt og lovverk.

Menigheten virker som om den legger vekt på frelse, og "det å bli frelst". Hva ligger i dette "å bli frelst? Og må man ha en følelse av å ha blitt frelst for å kunne kalle seg en rettroende?
- Vi legger veldig vekt på det å bli frelst, fordi vi tror alle mennesker trenger frelse. Frelst blir man, om man tar i mot det Jesus gjorde for oss (bl.a. levde et fullkomment menneskeliv, døde for våre synder, beseiret døden så vi kan leve evig), og erkjenner at "dette trenger jeg". Vi opplever stadig at folk "blir frelst". Noen ved en sterk opplevelse, andre ved at de sakte og over lenger tid opplever at troen kommer. De kan kanskje ikke si "da ble jeg frelst", men de kan si "nå er jeg det i alle fall". Det er det fineste jeg opplever, når mennesker blir frelst.

2004 © Oslo katedralskole
Teksten er utarbeidet i forbindelse med prosjektet Midt blant mange (februar 2004)