Hellige nikolai menighet :: om prosjektet

Hellige Nikolai menighet

Tvetenveien 13

  • Medlemmer (verdensbasis): Over 300 millioner
  • Medlemmer (Norge): 6771 (2008)
  • Medlemmer (menighet): 4868 (2003)
  • Hjemmeside: http://www.ortodoks.com/

Av Linda Williamsen, Anita Chowdhury og Karoline Kalleberg (4. februar 2009)

Hellige Nikolai menighet 

Den ortodokse kirke er verdens nest største kirkesamfunn. Med tyngdepunkt i Russland og Øst-Europa, har den over 300 millioner medlemmer på verdensbasis. Den ortodokse kirke oppfatter seg som den opprinnelige kristne kirke, som kan føres direkte tilbake til Kristus og apostlene. Ordet ortodoks betyr ”rett lære som i denne kirken er forankret i tradisjon, og kommer til uttrykk i kirkelivet. 

Den ortodokse kirke består av ulike nasjonalkirker, med den russiske som den aller største, men læren er felles. Det kirkelige hierarki i den ortodokse kirke likner det katolske, med biskoper, prester og diakoner, men den ortodokse kirke anerkjenner ikke pavens særstilling slik den katolske kirke gjør. I stedet er menighetene underlagt patriarkater, der patriarken i Konstantinopel anerkjennes som den fremste blant likemenn.

Hellige Nikolai menighet ble grunnlagt av russiske flyktninger i 1931, som den første ortodokse menighet i Norge siden 1500-tallet. På grunn av kommuniststyret i Sovjetunionen var det på den tiden umulig å ha kontakt med menigheter i hjemlandet. Hellige Nikolai menighet ble derfor underordnet erkebiskopen for russiske menigheter i Vest-Europa, som er en del av Konstantinopel-patriarkatet. I dag er Hellige Nikolai menighet fortsatt en kirke med russisk tradisjon, men samtidig er det er også en multinasjonal menighet. Hellige Nikolai var biskop i Myra i Lilleasia på 200-300-tallet, og er Russlands nasjonalhelgen. Blant de ca. 1000 medlemmene er det russere, serbere og etiopiere, i tillegg til at det er den ortodokse menigheten i Norge med flest nordmenn. Både de to prestene og diakonen er norske.

Menigheten holder til i en trebygning, opprinnelig bygget som en enebolig, ved et veikryss på Helsfyr. Selve kirkerommet er et ganske stort, åpent og lyst rom. Det er ingen stoler, kun et par benker mot veggen bakerst. Rundt om i rommet henger det ikoner, og i den ene enden er ikonostasen. Til høyre i rommet står skriftestolen, og kirkekoret står også her under gudstjenester. Til venstre er det en Kristus-figur hvor man kan tenne lys for de døde. Det er i dette rommet vi møter fader Olav, som forteller oss om den ortodokse kirke og Hellige Nikolai menighet.  

I ortodoks kristendom er de nevnte ikonene, de hellige bildene, svært viktige. Troende ortodokse ber ved ikonene og ærer dem med tente lys, røkelse og kyss. I kirken kan menighetens medlemmer få velsignet mat og andre gjenstander ved å plassere dem foran ikonene som utstråler guddommelig kraft. Det er imidlertid ikke bare i kirken vi finner ikoner. Mange hjem har et eget hjørne med ikoner som man kan be ved, men før familien kan ta dem i bruk, skal en prest velsigne dem i kirken. For de troende er et ikon fylt av noe guddommelig, og bildet blir et middel til å komme nærmere Gud.

Alteret er skjult bak ikonostasen, en bildevegg med ikoner av helgener.. Bildeveggen har som regel tre dører, der den midterste kalles kongeporten. Det er kun menn som kan bevege seg bak til alteret, og av disse er det kun presten, diakonen og biskopen som kan bruke kongeporten. De øvrige må benytte seg av dørene på siden som er dekorert med ikonene av erkeenglene. Grunnen til at det kun er menn som kan gå bak ikonostasen, er at de er der i Jesu sted, og han var jo mann. Det har særlig vært munker som har malt ikoner, og det ble tidlig strenge regler for hvordan de skulle være. De skal ikke se ut som vanlige malerier, og ansiktene, kroppene og fargene skal vise noe som er hellig og annerledes. Mandylion er det viktigste ikonet. Det regnes som det mest virkelighetstro bildet av Kristus, og brukes som et forbilde for andre ikoner og avbildninger av ham.

En annen viktig del av det ortodokse liv, er gudstjenesten. I den ortodokse kirke består nattverdsgudstjenesten, som kalles Liturgien, av to deler: Den første er Katekumen-delen, med lesninger fra Bibelen og preken. Denne delen er for de som skal opptas i menigheten. Den andre delen er De troendes liturgi, som inneholder selve nattverden. Denne delen var opprinnelig bare for de allerede troende. I dag er hele gudstjenesten åpen for alle, men det er kun ortodokse kristne som kan motta nattverden. De ortodokse ser på gudstjenesten som en gjentakelse av frelseshistorien, helt fra Skapelsen via Kristi fødsel og død, til oppstandelsen.

I den ortodokse kirke er det store markeringer av spesielle helligdager. En helligdag som er særlig viktig, er teofania, feiringen av Kristi dåp. Når de ortodokse feirer denne dagen, blir vann velsignet. Presten ber alle onde ånder og krefter gå ut av vannet, og alle som ønsker det kan komme og ta av det hellige vannet så langt det rekker. De oppbevarer det ved husalteret, drikker det, eller bruker det til å helbrede såre eller vonde steder på kroppen. Det arrangeres også en prosesjon til ære for Kristus hvor et Kristi dåpsikon legges på en pult foran i kirken, der menighetens medlemmer kan komme frem og kysse det.

Mange ortodokse kirker, deriblant den russiske, følger den julianske kalender. Den ligger 13 dager etter den gregorianske kalender, som brukes i Norge. Av den grunn faller feiringen av Kristi dåp, som er 6. januar, på 19. januar ifølge den julianske kalender. Grunnen til at den ortodokse kirke bruker den julianske kalender, er at den viderefører tradisjonen fra de første kirkefedrene. I tillegg til at mange ortodokse kirker bruker den julianske kalender, reguleres de variable festene, deriblant påske og pinse, etter kirkens ordning, bestemt av kirkefedrene. En konsekvens av denne måten å beregne kirkeåret på, er at den kristne påskefesten alltid kommer etter den jødiske påskefesten. Dette for å markere at kristendommen er en videreføring av jødisk tradisjon, men med det tillegget at Jesus Kristus er Guds sønn.

I den ortodokse kristne tro anses det som et hovedmål for den enkelte å bli guddommeliggjort av Gud. Gjennom konkrete substanser som vann, brød, olje og vin forsøker Gud å bringe menneskene nærmere seg. Hvordan denne prosessen virker, oppfattes som et mysterium og er utenfor den menneskelige fatteevne. I motsetning til mange andre retninger innenfor kristendommen, har ikke den ortodokse kirke et konkret tall for hvor mange sakramenter, eller mysterier, som eksisterer. For å gjøre det lettere å holde en slags orden, regner imidlertid katekismene med syv mysterier. Disse skal fungere som ledd i prosessen til frelse og nåde.

Dåp regnes som et av mysteriene. Ifølge de kristne ortodokse er dåpen et ritual som omvandler en ”gammel” syndfull sjel til et nytt og rent vesen. Alle tabbene og syndene som er begått før dåpen, fjernes, og mennesket får en ny start. Under dåpen bruker presten hellig vann, som er velsignet ved at presten ber alle onde ånder og krefter gå ut av det. Som regel blir barn døpt kort tid etter fødselen. Da brukes et stort sølvkar som står i kirken, og presten senker hele kroppen i vannet tre ganger og velsigner barnet. På denne måten innvies også et menneske til et liv i den ortodokse kirken. Under voksendåp benyttes om mulig et større vannkar eller et vann ute i naturen, som først velsignes av presten.

De andre mysteriene er nattverd, ekteskap, presteordinasjon, konfirmasjon, sykesalving og skriftemål. Til forskjell fra den katolske kirke, hvor det er vanlig at alle skrifter før gudstjenesten, bestemmer medlemmene i den ortodokse kriken selv når de vil skrifte. Kirken oppfordrer imidlertid alle til å skrifte jevnlig. Også barn læres opp til å skrifte fra de er omtrent syv år gamle. Inne i kirken vil en alltid finne en skriftestol, hvor det ligger en bibel og et kors. Den som skrifter, kneler foran skriftestolen, med presten til høyre foran seg. Etter syndsbekjennelsen, gir presten den skriftende syndenes forlatelse. 

Et av de viktigste sakramentene i den ortodokse kirke er ekteskapet. I motsetning til den katolske kirke, hvor man ikke kan skille seg, er det tillatt for en ortodoks kristen å gifte seg inntil tre ganger: Det er lov å gjøre feil og tilgivelsen skal være fullstendig. Poenget med de tre sjansene er å vise at man lærer av sine feil og gjør det bedre neste gang. Det er også tillatt å gifte seg med en ikke-ortodoks, men det er ikke ukomplisert. Det kan bli et liv i bønn for den man er glad i, som ikke følger det den troende mener er den eneste rette vei, og en aktiv ortodoks kristen vil kanskje kunne savne forståelse for det regelmessige kristenlivet.

Den ortodokse kirke er misjonerende i sitt vesen, og har alltid vært det. Samtidig har kirken hatt en vanskelig historie i blant annet kommunistiske og muslimske land. En følge av denne undertrykkelsen er at kirken har fått en tendens til å isolere seg for å unngå konflikt med resten av samfunnet. På den annen side er det også et viktig poeng at kirken og de troende skal fungere som et korrektiv for samfunnet. Ortodokse kristne respekterer andre religioner og deres tro, men er likevel overbeviste om at den ortodokse kristne troen er den eneste rette. Den ortodokse kirken er konservativ på en rekke områder som mange har et ganske liberalt forhold til i dag, særlig i Vesten. Abort er absolutt forbudt. Livet er gitt av Gud, og menneskene har ikke rett til å avslutte eget eller andres liv. Derfor skal mennesker heller ikke begå selvmord. Samlivet er noe som er forbeholdt mann og kvinne. Kirken erkjenner det som et faktum at noen mennesker har homofil legning, men aksepterer ikke homoseksuell praksis. Prevensjonsmidler er ikke forbudt. Det forventes ellers at man avstår fra seksuell omgang i fasteperioder.

Kvinnens stilling i den ortodokse kirken er praktisk sett svakere enn mannens. Kvinner kan blant annet ikke bli prester og har heller ikke lov til å gå bak kongeporten og ikonostasen i kirken. Samtidig presiserer fader Olav at kvinnene har en viktigere rolle som ledere enn mannen.

- Det er kvinnen som bærer kirken i den ortodokse kristne tro. Den presten som ikke klarer å komme overens med kvinnene i menigheten, har ingen fremtid der.

2004 © Oslo katedralskole
Teksten er utarbeidet i forbindelse med prosjektet Midt blant mange (februar 2004)