Margaretakirken :: om prosjektet

Margaretakirken

Hammersborg Torg 8, 0179 Oslo  (T. 23 35 32 50)

  • Medlemmer (verdensbasis): -
  • Medlemmer (Norge): 7 500 - 10 000
  • Medlemmer (menighet): 8 000
  • Hjemmeside: www.svenskakyrkan.no

Se også:

Av Lasse Sætre, Qefsere Ferizi og Thoai-Anh Phi (3. mars 2006)

 

Margaretakirken

Sentralt beliggende i Oslo kan alle svensker finne veien til denne lille sjarmerende kirken.

Vi trasket rolig nedover til Margaretakirken. Snøen hadde begynt å smelte, men kulda var fortsatt i lufta, og vi kunne ikke vente med å komme inn i kirkevarmen. Margaretakirken ligger bak Deichmanske Hovedbibliotek i Oslo sentrum. Vi gikk omkring bygget og banket på tre forskjellige dører før vi endelig kom til en med ringeklokke på. Presten som skulle ta oss imot åpnet døren, hilste høflig og ba oss om å vente på kontoret. På kontoret lå det tre Bibler på et bord, men ellers var det ikke mange tegn på at dette var et religiøst sted. Kirken lå i et rom lenger inne, og ved siden av kirken var det et mindre kapell.

Siden 1911 har det vært en svensk prest i Oslo og i 1913 ble Svenska Kyrkföreningen stifta, og en av foreningens første store oppgaver var å bygge en kirke for svensker i Oslo. Margaretakirken ble lagt på Hammersborg, et svært fattige område på den tida. Planene til den berømte svenske arkitekten Lars Israel Wehlman var bakgrunnen for byggingen som startet i 1922. Fjerde søndag i advent 1925 ble kirken innviet av erkebiskopen av Uppsala, Nathan Söderblom. Kirken fikk navn etter den daværende kronprins Gustav Adolf sin første kone Margareta.

Jan Madestam kom straks tilbake til kontoret og satte seg ved bordet sammen med oss. Der satt vi med en Bibel oppslått foran oss og begynte å snakke om kirken. Margaretakirken er en kirke hovedsakelig for svensker i Norge. Den har samme funksjon som Sjømannskirken i utlandet har for nordmenn. Selve bygget er over 600 år gammelt, og er et av de eldste kirkebyggene i Norge, men Margaretakirken har bare holdt til der i 80 år. Det er ikke alle svensker som vet at de har en egen kirke i Norge. Derfor reklamerer Margaretakirken for seg gjennom svenske ambassade. De som går i kirken i Sverige får høre om Margaretakirken gjennom sin lokale kirke, men kirken føler at det er viktig å la de som vanligvis ikke går i kirken hjemme få vite om Margaretakirken. Når man kommer til et annet land, er det mye lettere å søke til en kirke der det er andre mennesker med samme bakgrunn som din egen.

- Samtidig har du kommet til et helt nytt land, borte fra de menneskene du vanligvis omgåes, og når frykten for å bli stemplet som ultrareligiøs forsvinner er det mye lettere å gå i kirken, mener Jan Madestam.

Margaretakirken spilte en veldig viktig rolle under den andre verdenskrig, fordi den ble et sentrum for den Svenska Norgehjälpen. En annen del av hjelpearbeidet var ”svenskesuppen” som i de siste årene av krigen ble servert til 7000 personer hver dag.

I de siste årene har kirkebygget og forsamlingslokaler gjennomgått omfattende restaureringer under ledelse av slottsarkitekt Ove Hidemark fra Stockholm. Blant annet er det blitt laget et eget kapell for hverdagsgudstjenester og vigsler med få tilskuere.

I dag tilbyr Margaretakirken gudstjenester, barnedåp, konfirmasjon, vigsel og begravelser. Leserommet har et stort utvalg av svensk litteratur og svenske aviser. I tillegg finnes en liten kafé. Kirken har også egne kulturarrangementer og er kjent for sin gode akustikk.

På spørsmål om hvordan menigheten trives i et multireligiøst Oslo svarer presten at svensker selv er en liten flerkulturell del av Oslo. Men han påpeker at den svenske kulturen i kirken har mange ingredienser. Det er mange i forsamlingen som er adoptert eller han en annen etnisk bakgrunn enn svensk, men som likevel kommer til kirken fordi de er svensktalende. Det finnes også mennesker som er gift eller bare venn med svensker, og som ikke er svensk selv, som kommer til gudstjenester. På den måten er de selv en liten flerkulturell gruppe i et enda større og mer flerkulturelt Oslo.

Det skaper et sterkt fellesskap i menigheten at kirken bare er for svensker. Madestam mener at behovet for en fellesskapsfølelse kan være et vel så stort som behovet for en religiøs opplevelse når folk oppsøker Margaretakirken. De har for eksempel en kveld i uken som er bare for ungdommer. Der er det mange som tar med seg venner og bekjente som vanligvis ikke går i kirken. De kommer hovedsakelig for å omgåes andre svensker på sin alder, ikke for den religiøse opplevelsen. En utenlandsk menighet virker uansett samlende, påpeker Madestam.

I både Norge og Sverige er det mange passive medlemmer i kirken. Også Margaretakirken har en del passive medlemmer som kommer i kirken bare i forbindelse med seremonier som bryllup og dåp. Vi spurte presten om hvordan han stiller seg til passive medlemmer i kirken.

- Troen skal bety noe for en person. Man kan ikke være sterkt troende kristen, og aldri lese i Bibelen eller gå i kirken. Det blir som å si at du er veldig forelsket i en person, men aldri nærme deg den personen, eller gjøre noe for å få kontakt med han eller hun. Da kan du jo ikke være så forelsket som det du sier at du er? Men hvor aktiv du er avhenger likevel av hva du kan gjøre som kristen i hver enkelt menighet.

Madestam snakker om hvilken stor innflytese tradisjon har på oss. Det er forresten mer vanlig for svensker å gå i kirken under påske, enn det er for nordmenn fordi vi heller er vant til å dra på fjellet og stå på ski i påsken, mens svensker gjerne blir igjen i byene. Det er mange kristne som går i kirken en gang i blant fordi de er født i den kristne tro, men som ikke er så sterkt troende selv.

Margaretakirken har bare et lokalet i Oslo, men presten reiser rundt om i landet og holder messer. På de messene er det som regel mange mennesker. De har vanligvis ikke en svensk prest som kan holde gudstjenester for dem, så de møter entusiastiske opp når de først får besøk av en.

Både den svenske og norsk kirken tilhører Den Luther Evangeliske kristne tro og praktiserer troen på nesten samme måte. Den største forskjellen på den svenske og den norske kirke er likevel at den norske kirke er en statskirke, mens den svenske er selvstyrt. Dette vil si at den norske stat har rett til å være med å bestemme hvordan kirken styres i langt større grad enn den svenske stat har rett til. Den svenske kirke spiller en mye mer selvstendig enn den norske kirken gjør. Følgene av dette er, pussig nok, at den svenske kirke er blitt langt mer liberal enn den norske. Bl.a. har den svenske kirken valg å velsigne homofile par som inngår partnerskap. Dessuten er det er ikke lov å bli prest i den svenske kirke dersom du er imot kvinnelige prester. I Norge er det het diskusjon om hvorvidt den norske kirken kan nekte homofile prester å tjene i sitt yrke. Det er derimot ikke et relevant spørsmål å nekte mannlige prester å ikke tillate kvinnelige prester. På vanskelige temaer som kvinnelige og homofile prester har den svenske og norsk kirken ulik praksis.

Vi ble litt nysgjerrige og spurte om Madestam mener at det er riktig å gå fram på denne måten; å nærmest tvinge mannlige svenske prester til å ta et liberalt standpunkt på et sårbart spørsmål. Madestam mener det er galt av en mannlig prest nekter å samarbeide med en kvinnelig prest.  Han sier at det selvfølgelig er deler av Bibelen som kan tolkes mot at kvinner skal kunne lede forsamlinger. Bl.a. skrev Paulus at ”.. kvinner skal tie i forsamling..”. Jesus valgt kun tolv mannlige disipler, ingen kvinnelige.

- Det er mye vi kan tolke slik som vi selv vil, men nå har flertallet i den svenske kirke bestemt at det ikke skal komme noen nye prester som ikke ønsker å ha kvinnelige kollegaer. Det er det flertallet som har bestemt, og man må hele tida tilpasse seg det flertallet ønsker i et samfunn. Jeg kan for eksempel ikke velge å kjøre kjempefort på norske veier når fartsgrensen er lav, selv om jeg ønsker det, for jeg må innrette med etter de ønskene flertallet har hatt om å kjøre sakte, smiler Madestam. - De som allerede er utøvende prester i den svenske kirke og som har meninger som strider mot flertallets skal selvfølgelig få fortsette i sitt arbeid, men nye skal ikke få slippe til, legger han fort til.

Så tidlig som i 1958 ble det åpnet opp for kvinnelige prester i Sverige og på midten av 1960-tallet begynte kvinnelige prester å jobbe i kirken.

Før var støttet kirken påstanden om at uten frelse fra Jesus Kristus er en dømt til et live i evig fortapelse og helvete. Madestam mener det er helt klart at denne påstanden er mye mer åpen for tolkning i dag og at det er mange som ikke er enige i dette i dag. Likevel er det ikke til å se bort fra at Jesus er en sentral del i den Kristne tro. Forskjellen mellom himmelen og helvete kan være tilstedeværelse av Gud og fravær av Gud.

- Det er ikke bare et liv etter døden du skal leve, men et liv på jorden også, og hvis Gud ikke er tilstede for å lede og hjelpe deg gjennom livet ditt kan kanskje fraværet av Gud føles som et slags helvete for mange mennesker.

På slutten av samtalen vår viste prest Madestam oss rundt i kirken. Praktfulle vindusmalerier og et stort bilde av Jesus som forkynner sitt budskap ved alteret, gjør kirken enormt vakker ved første øyekast. Bakerst i kirken er det en liten dør, det er veien til et eget alter der det blir holdt mindre seremonier. De ansatte i kirken samler seg også der når de skal snakke om tro eller ha en liten gudstjeneste. Kirken holder også nattverd én gang i måneden.

Sammen med fire lyskroner i taket henger det en stor båt. Madestam forklarer at båten kan symbolisere et forlis med noen overlevende. Da søker de overlevende trøst hos Gud som har berget de fra døden og gitt de en ny sjanse. Båten kan også symbolisere en ferd slik som livet er en ferd gjennom verden til neste liv. Da skal skipe holde alle som er om bord oppe og få de trygt over på den andre siden.

Vi forlot kirken med et lett sinn og en større innsikt enn vi trodde vi kom til å få av dette besøket. Gleden av å ha blitt tatt så åpenhjertet imot satt fortsatt igjen i oss når vi gikk bortover snøen tilbake til Deichmanske bibliotek.

2004 © Oslo katedralskole
Teksten er utarbeidet i forbindelse med prosjektet Midt blant mange (februar 2004)