Innledning :: Historie :: Samling på Bryn bedehus :: Intervju :: om prosjektet

Den læstadianske forsamling i Oslo

Johan Evjesvei 4 (Bryn i Oslo)

  • Medlemmer (verdensbasis): 320 000 (1992)
  • Medlemmer (Norge): 10 000
  • Medlemmer (menighet): Ca 350
  • Hjemmeside: -

Av - (Februar 2008)

Innledning

”Læstadianismen er lik den apostolisk-lutherske kirke, og selv om de tilhører statskirken er det læremessig en del ulikheter. Den norske statskirke har ”sklidd ut” for å kunne tilfredsstille folket, mens vi fremdeles holder den apostolisk-lutherske tro som den opprinnelig var,” sier Rolf Landsem og Dag Ivar Opdal, representanter for Den Læstadianske forsamling i Oslo.

Vi møtte disse to på Bryn, der Den læstadianske forsamling i Oslo innen retningen ”De Opprinnelige Apostoliske Lutherske Førstefødte” holder til. Læstadianerne er medlemmer av Den norske statskirke, men er mer konservative i sin tolkning av Bibelen. Retningen regnes for å være en pietistisk-puritansk kristendomsform, der hjertets tro og livets uttrykksform hører uløselig sammen. For å forstå hva læstadianismen bygger på, er det viktig å se det hele i et historisk perspektiv.

Historie

Læstadianismen har navn etter Lars Levi Læstadius som var prest i Nord-Sverige i første halvdel av 1800-tallet. I 1844 møtte han samepiken Maria (egentlig Milla Clemensdotter), og det resulterte i en åndelig oppvåkning. Etter møtet med Maria dro han hjem til Karesuando hvor oppvåkningen og den nye forståelsen ga seg utslag i en kamp mot en ukristelig livsførsel, deriblant det svært utbredte alkoholmisbruket som Læstadius mente berøvet folk både livsgrunnlag, menneskelig verdighet og fremtidshåp. Totalforbudet mot alkohol blir opprettholdt den dag i dag. Følgende av dette var en stor vekkelse som brøt ut i hans hjemby Karesuando. Denne spredte seg videre ut over store deler av den svenske Lappmarken og derfra inn i de nordliggende områdene på finsk og norsk side. Med det var den læstadianske bevegelsen i gang.

Den viktigste grunnene til at læstadianismen slo rot blant samefolket var at de fikk høre forkynnelsen på sitt eget språk. Myndighetene førte en hard fornorskningspolitikk, noe som førte til manglende stolthet over sin etnisitet, men vekkelsen understrekte at i Guds rike var alle like, det er ingen forskjell på fattig og rik. Også den dag i dag holder man fast ved forbudet mot bruk av rusmidler.

I første omgang ble vekkelsen altså utbredt over Nordkalotten, men har siden kommet til USA, Canada og deler av Russland gjennom misjon. I dag er det først og fremst i Finland vi finner misjonsarbeid, i Norge kommer nye medlemmer hovedsakelig gjennom den oppvoksende slekt. En ny trend er at barna velger å holde fast ved troen, som igjen gjør at medlemsantallet øker, i motsetning til hva man ellers ser i statskirken. Forsamlingen i Oslo startet opp rundt 1959/1960, og de har holdt til i bedehuset på Bryn siden 1979.

Samling på Bryn bedehus

Klokka nærmer seg fem, en vanlig søndag ettermiddag i februar. Puljevis ankommer penkledde mennesker Bryn Bedehus. Alle smiler vennlig, en eldre kvinne kommer bort og hilser oss velkommen. Menn, kvinner og barn trekker opp i annen etasje der samlingen skal holdes. I det de entreer rommet, tar kvinnene frem sitt sjal som de dekker hodet med. Rommet vi kommer inn i er nakent. Det er fylt med rader av benker og stoler og helt foran er det et podium med et bord og stoler til predikantene. Over podiet henger det et enkelt kors, ellers finnes det ingen form for utsmykning. Læstadianernes Gudshus skal være i all enkelhet i likhet med deres livsførsel. Roen senker seg over forsamlingen og fire menn setter seg bak et bord på podiet. De åpner med en salme som etterfølges av bønn og ”Fader vår”. Flere salmer blir sunget, men ikke akkompagnert av musikkinstrumenter som vi ellers ville funnet under en gudstjeneste i statskriken. ”Vi vil ikke dra fokuset bort fra Guds ord som folk har kommet for å høre. Derfor har vi ikke musikk til salmene,” forklarer Rolf Landsem senere. En yngre mann leser først en preken fra Læstadius’ prekensamling. Pånytt høres salmens klang i gudsrommet, før friprekenen finner sted. Denne prekenen er noe som er helt spesielt for læstadianismen. Den kommer spontant til forkynneren, inspirert av den Hellige Ånd. Det hele avrundes med en bønn, ”Fader vår” for andre gang og kort informasjon om kommende samling. Helt til slutt synges en siste salme. Under salmen kommer en mann og en kvinne opp til podiet og omfavner lederne og brister i gråt. De har opplevd ”rørelse”. Etter samlingen trekker de fleste ned i første etasje. De fleste stolene settes til sides og bord finnes frem. Dagen avsluttes med smørbrød, kaker og kaffe.

Intervju

Tidlig mandag morgen møtte vi Landsem og Opdal igjen. De åpnet med å fortelle at læstadianerne vektlegger at det er viktig å leve som rett kristen, og at alle er syndere. For å løse seg fra sine synder, går man gjennom ”rørelsen”, som vi hadde vært tilskuere til dagen i forveien. Det vil si å bli emosjonelt beveget etter å ha hørt Guds ord i prekenen, og at man oppnår den selvinnsikt at man kan se at man er et syndig menneske. Dette etterfølges av syndforlatelse fra et annet medlem i menigheten med en sterk, levende tro. ”Gjennom rørelsen, det å få høre ordet om tilgivelse, blir man ren. Vi synder daglig gjennom tanker og ord, og kanskje også gjennom gjerninger, men Jesu blod renser oss” sier Landsem.

På grunn av deres konservative holdning, ligger mye av fokuset på synd og nåde. Dette uttrykker seg i form av at de tar avstand fra forfengelighet, stas og prakt, dyre klær og smykker, fine hus osv. Forfengelighet og det å være opptatt av materielle goder, oppfattes som syndig. Forklaringen til dette ligger i at slike ting utgjør en faktisk forakt for den lidende Kristus. Den som med troen i sitt hjerte betrakter den lidende Kristus på korset, kan ikke leve på en slik måte at ens liv står i motsetning til hans lidelse. Man oppfordrer derfor i menighetene til å ta avstand fra dette, og det oppfordres til opptre sømmelig. Men det må understrekes at i likhet med alle andre trossamfunn, finnes det både konservative og liberale medlemmer.

”Den rette kristne veien til frelse er kort fortalt gjennom anger, sorg og nød som oppstår. Et menneske kommer i nød når det kommer i anger. Mennesket må bli lite og nakent og presses til å gå denne veien. Veien går gjennom Kristus via menigheten, den kan hjelpe mennesket til å få fred. Man frelses gjennom troen og syndenes forlatelse, og det kreves ikke at man skal gjøre en rekke handlinger.” Landsem forklarer videre: ”Det er få som blir frelst og de som ikke tror, de blir dømt. Troen og dåpen er avgjørende i spørsmålet om frelse. Får man troen i hjertet er man berget. Gud er den dømmende, men han vil så gjerne forlate. ”

Læstadianerne tror at det går mot en avslutning av tilværelsen. ”Tegn i tiden viser at enden er nær. Det skal komme en antikrist, om han ikke allerede har kommet, og han skal ta over styringen av verdenssamfunnet,” sier Landsem. Men først og fremst må man være forberedt på sin egen utgang fra denne verden. Hver dag kan være den siste.

”Vi har en flat struktur, der ingen enkeltpersoner fremstår som ledere. Viktige avgjørelser blir tatt under julesamlingen i Gällivare i Sverige” forteller Opdal. Her møtes læstadianere fra de nordiske landene til felles samlinger. Læstadianerne er gjennom tiden blitt splittet i forskjellige retninger, totalt syv. Det finnes ingen konflikter mellom gruppene, men når det er sagt har de heller ingen kontakt med hverandre utover de årlige møtene i Nord-Sverige. På lokalplan er strukturen flat, og menigheten velger selv sine forkynnere. De trenger ingen formell presteutdannelse, for det er Guds ånd som leder deres ord.

Ifølge læstadianerne er lærefunksjonen – hyrde-embetet – forbeholdt menn. De tillater derfor ikke kvinnelige prester, og heller ikke de som lever i et homofilt samliv. ”Vi ønsker å følge gudsordet, og ikke å velge bort de deler som ikke passer inn i dagens samfunn. – Noe den norske kirke gjør gjennom å akseptere kvinnelige og homofile prester. En homofil legning er i seg selv ikke en synd, men å leve ut legningen er imot Gudsordet,” forklarer Landsem.

Når det kommer til familien, står de for et tradisjonelt syn. Den eneste samlivsformen som tolereres, er ekteskapet. I utgangspunktet er skilsmisse ikke akseptert, men det har forekommet i særdeles vanskelige tilfeller, hvor et brudd har vært best. ”Begrunnelsen henter vi fra Bibelen”, forklarer Opdal: ”Dette står veldig klart i Gudsordet, og det holder vi fast ved.” Det seksuelle er noe som skal skje innenfor ekteskapets rammer. Læstadianerne bruker heller ikke prevensjon. ”Alle barn er en gave fra Gud, og den delen skal vi ikke legge oss opp i”, poengterer han. Av den grunn er heller ikke abort tillatt.

Det har oppstått en rekke myter rundt læstadianerne. Blant annet at læstadianere ikke har gardiner av frykt for pynt – dette er heller et resultat av at det tidligere var stor fattigdom, i sær i Nord-Norge, og at man derfor ikke hadde råd til gardiner. En myte som imidlertid er sann, er det at de ikke har juletre. Årsaken til dette er at juletreet ikke har forankring i kristendommen, og opprinnelig er en hedensk skikk. En annen vanlig oppfatning er at læstadianerne ikke har TV, internett eller radio. Det advares riktignok mot ukritisk bruk av dette, men i dagens samfunn er det nødvendig å holde seg oppdatert på disse frontene. ”Vi står ikke i første rekke når nyvinninger kommer til, men vi velger å gå forsiktig frem. Men at et menneske kan skape nyttige oppfinnelser, er i seg selv en gave fra Gud. Internett har selvfølgelig en nytteverdi som vi også benytter oss av.” forklarer Opdal.

Når man ikke er læstadiansk kristen og har den levende tro i hjertet, vil det være vanskelig å få full innsikt. ”For som det står i Bibelen: ”Verden kjenner dere ikke”,” avslutter Landsem og Opdal.

Kilder: Intervju med Rolf Landsem og Dag Ivar Opdal fra Den Læstadianske forsamling i Oslo, feb. 2008
Fridtjof Apelthun, Informasjonshefte om læstadianismen – Av tro, til tro. 1992.

2004 © Oslo katedralskole
Teksten er utarbeidet i forbindelse med prosjektet Midt blant mange (februar 2004)