Om kvekerne :: Hos kvekerne :: Intervju :: om prosjektet

Kvekerne

Skovvn. 20  (T. 22 44 01 87)

  • Medlemmer (verdensbasis): 365 000
  • Medlemmer (Norge): 150
  • Medlemmer (menighet): 150
  • Hjemmeside: www.kveker.org

Se også:

Av Ingvild Blaker, Iben Simonsen og Øivind Ørstavik (1. februar 2004)

Kvekerne - fakta og historie

Kvekersamfunnet oppstod i England rundt 1650. I all den strid som pågikk mellom kristne retninger, var det enkelte som ikke fant seg til rette i noen av de former for kristendom som eksisterte på den tid. De kalte seg for Seekers og ventet på en forkynner som kunne gi dem det de søkte.

En mann med navnet George Fox (1624-91) talte for en åndelig kristendom og angrep det utvendige ved organiserte kirker i England. Han fikk etter hvert flere tilhengere, til tross for at han ble arrestert flere ganger. De kalte seg Vennene (The Friends). Navnet Quakers fikk de fordi Fox under et forhør bad dommeren skjelve (quake) for den levende Gud. Dette navnet ble senere godtatt av dem selv og er i dag vanlig.

Kvekersamfunnene ble forfulgt i England, og mange kvekere dro til USA. Der fikk en som het William Penn tillatelse til å grunnlegge en egen kvekerkoloni. William Penn har i den senere tid fått en stat oppkalt etter seg, nemlig Pennsylvania. I kvekerkolonien prøvde Penn å realisere kvekernes prinsipper om ikkevold og likeverd mellom alle mennesker.

Kvekerne skiller seg på mange måter fra alle andre kirkesamfunn. Mange av dem er enige i de grunnleggende kristne læresetninger, men de har ingen kirker, prester eller liturgi. De har heller ingen formulert trosbekjennelse. Kvekerne tror at ytre former eller godtakelse av bestemte læresetninger ikke er en betingelse for å oppleve kontakt med Gud. Ethvert menneske som ærlig søker å lytte til Guds stemme i sitt indre, vil kunne møte Gud som en levende virkelighet og finne en dypere mening med sitt liv. Derfor taler kvekerne gjerne om "Det av Gud i alle mennesker" og "Det Indre Lys". Kvekerne er med i Kirkenes Verdensråd.

Kjærlighet, mener kvekerne, er livets innerste prinsipp og gjelder alle livets forhold. Med denne grunninnstillingen følger en følelse av ansvar for andres ve og vel, både åndelig og legemlig. Dette har blant annet gitt seg utslag i forskjellige former for hjelpearbeid, og innsats for sosiale reformer og mellomfolkelig forståelse. Kvekerne har en stor del av æren for at negerslaveriet ble opphevet i det 19. århundre og forbedringen av fengselsvesenet. I forrige århundre gjorde de også en humanitær innsats under og etter begge verdenskrigene, noe som fikk sin påskjønnelse ved at Kvekersamfunnet fikk Nobels fredspris i 1947. Kvekerne er konsekvente pasifister.

Kvekere og Bibelen

Bibelen har i seg selv aldri vært en bok som er annet enn en veileder for kvekerne. De ser ikke på den som hellig, men har lange tradisjoner hvor den blir tatt i bruk. Årsaken til denne verdsliggjøringen av Bibelen ligger i den tanken at Guds Ord ikke er endelig. Den Hellige Ånd fortsetter å inspirere mennesker i dag så vel som for mange hundre år siden. Kvekere gir altså mennesker i dag også muligheten til å oppleve den åndelige sannhet også i dag.

Et annet sentralt punkt for forståelsen av kvekernes Bibelsyn, ligger i deres tro på erfaringer. Deres veileder gjennom livet er Den Hellige Ånd, og dersom en kveker ikke opplever en direkte erfaring av noe, har de heller ikke et grunnlag for å lage en teori eller teologi om det. Det er den direkte erfaringen som skaper en praktisk forskjell i en kvekers liv. Derav kan det enkelt forstås at Bibelen ikke har det nødvendige grunnlag for å kunne kalles "hellig" sett med en kvekers øyne.

Når man sammenligner kvekere med den protestantiske og den lutherske kirke, ser man at denne forskjellen i tolkningen av Bibelen kan knyttes lenger tilbake og danne utgangspunktet til det store skillet mellom kvekere og disse store retningene innen Kristendommen. For kvekere blir spørsmålet et om autoritet, hvem som har myndighet til å uttale seg om trosspørsmål. Her har både den katolske og den protestantiske retningen en ganske hierarkisk oppbygning. Selv om alle kristne trosretninger er innom de samme kildene til autoritet, legger de ulik vekt på dem. Eksempelvis har Paven stor autoritet innenfor den katolske kirken. Dette bryter med kvekernes oppfatning av at Den Hellige Ånd kan opplyse alle mennesker. Derfor er strukturen innenfor kvekerne mye flatere enn den klare oppbygningen som preger både den katolske og den protestantiske trosretningen.

Ritualer og sakramenter

Ettersom kvekernes syn på autoriteter varierer med den til de andre store trosretningene, har kvekere også annerledes oppfatning når det gjelder ritualer og sakramenter. Det vesentlige for kvekere ligger i stillheten, dette er en tradisjon de har hatt i mange hundre år. Stillheten krever ifølge kvekerne disiplin, når stillheten gjennomføres i fellesskap vil Den Hellige Ånd, altså Gud, kunne åpenbare seg for de deltagende. Dette er den største autoriteten, og blir på en måte et ritual.

Det finnes ingen ordinerte prester eller andre forkynnere. Dette er i takt med troen på at alle kan bli opplyst av Gud og at man derfor ikke trenger noen som skal forkynne Guds ord. Trekker man dette videre ser man at det faktisk ikke er noen ritualer som er nødvendige for kvekere. De er liberale på alle fronter, og det sentrale for dem ligger hos Den Hellige Ånd og troen på at han kan gå inn og direkte påvirke vårt liv og våre opplevelser.

Hos kvekerne

Det er søndag formiddag. Klokken er kvart på elleve. På hjørnet av Skovveien og President Harbitz gate (Skovveien 20) ligger en hvitmalt bygård. I en leilighet i første etasje holder "Vennenes samfunn, kvekerne" til. Døren står åpen, og vi kommer inn i en entré der vi blir vennlig mottatt av en eldre dame.

Vi går inn på kjøkkenet der vi setter oss ned rundt bordet og presenterer oss. Damen forteller at kvekerne har 150 medlemmer i Norge, men hun tror det også er mange kvekere som ikke har meldt seg inn. Hun forteller at kvekersamfunnet er det mest liberale kristne kirkesamfunnet. Det sentrale for dem er Jesu dobbelte kjærlighetsbud; Du skal elske Gud og din neste. Avvik i trosspørsmål er ikke så viktig. Hun sier at det pleier å komme ca. ti personer på hver andakt, og at det ofte kommer nye. Kvekerne har medlemmer i alle aldre, men de fleste er enten i 30-årene eller i 50-årene.

Leiligheten består av kjøkken, bad og to stuer. I den ene stuen er det en sofagruppe, et bord og noen bokhyller. Det ser ut som en helt vanlig stue. På gulvet er det parkett. I den andre stuen er tretten stoler plassert i en ring. Midt i ringen står et bord. På bordet ligger det en duk. På duken står et tent stearinlys. Rundt lyset ligger en bibel og noen andre bøker. På veggene henger det et stripete veggteppe og et par bilder; et landskapsbilde og et ansiktsbilde. Bildene er ikke religiøse symboler. Lamper er tent flere steder i rommet, og gardinene er trukket til side slik at lyset slipper inn. I vinduskarmen står det flere planter. En ovn på den ene veggen gjør temperaturen i rommet passe varm.

Vi går inn i stuen litt før andakten begynner. Det sitter allerede flere personer i ringen. Ingen sier noe. Vi setter oss ned, og får utdelt et hefte; "For første gang på kvekerandakt". Klokka elleve er ni personer kommet i tillegg til oss. Alle lukker øynene. Noen folder hendene. Vi leser i heftene at kvekerandakten er en stille andakt. Noen blar i Bibelen eller andre bøker som er lagt frem. Stillheten varer i en halv time. Da reiser en dame seg plutselig og begynner å snakke om at Gud er i alle mennesker. Det er spennende å være menneske, og vi møter mange utfordringer. En utfordring er å møte det guddommelige i andre mennesker. Damen leser opp et dikt hun synes er fint. Det handler om å være åpne og tolerante i møte med andre. Damen setter seg, og stillheten fyller igjen rommet. Fem på tolv tar en gammel mann ordet. Han synes dette med at Gud er i alle mennesker er vanskelig å forstå. Men det er kanskje lettere å forstå det dersom man tenker seg at Gud er et adjektiv og ikke et substantiv. Guddommelig er kanskje et bedre ord å bruke. Tre minutter etterpå begynner en dame å snakke. Hun sier at konklusjonen er vel den, at vi ikke må ta begrepet Gud så bokstavelig, som en tvangstrøye. Tanken om noe guddommelig vil oppstå overalt hvor det er mennesker.

Etter enda noen få minutters stillhet tar alle hverandre i hendene og åpner øynene. Så får alle presentere seg. Utenom oss er det fem damer og fire menn i rommet. Noen av dem er på kvekerandakt for første gang i dag. Andre har vært medlemmer i opptil femti år. Et par vet ikke helt om de er kvekere eller ikke, men de går ofte på møtene og synes de får mye ut av det. Hos kvekerne opplever de frihet og fellesskap, og de synes det de hører er veldig interessant.

En dame forteller ukens kunngjøringer, som dreier seg om en person som er i kirkeasyl hos kvekerne. Kvekerne har sendt brev angående dette til Amnesty, NOAS og flere ministere. Hun er lederen i menigheten, men hun påpeker at hun bare er en praktisk leder og ikke en religiøs leder, slik som en prest. Menigheten har en flat struktur. Alle skriver seg ned i en gjestebok, og deretter hjelper alle til med å rydde bort bøkene på bordet. En dame kommer inn med kaffe, te og et fat med kjeks. Alle begynner å prate med hverandre. Vi setter oss sammen med tre eldre damer og spør om vi kan stille dem noen spørsmål. De er veldig hyggelige, og svarer på alt.

Intervju med en kveker

Når og hvordan kom kvekerne til Norge?
- Kvekerne kom til Norge i 1818. Norske sjøfolk som ble tatt til fange under napoleonskrigene møtte engelske kvekere som drev fengselsarbeid. De første kvekerne i Norge startet menigheter rundt Stavanger. Men de ble forfulgt. Det var ikke lov å holde andakter utenfor kirken. Kvekerne praktiserte heller ikke sakramentene. Mange kvekere ble fengslet og eiendommene deres ble beslaglagt. Mange utvandret til USA på grunn av forfølgelse. Kvekerne var med på å bane vei for religionsfrihet i Norge. I 1845 ble dissenterlovene vedtatt, og i dag blir kvekerne betraktet som et kristent samfunn.

Hva skiller dere fra Statskirken?
- Vi har ikke noen trosbekjennelse. Det dobbelte kjærlighetsbudet er kjernen i troen vår. Vi vektlegger heller ikke ytre ting. Vi har ingen ytre sakramenter, og vi feirer ikke høytider. Kvekerne ser ikke på Bibelen som noen hellig bok, eller Kirken som et spesielt hellig sted. Man kan ha andakt hvor som helst, når som helst. Alle steder er like hellige. Kvekerne er ikke enige i alt som står i Bibelen. I Bibelen er det mange Gudsbilder. Det Gudsbildet vi tar mest avstand fra, er det at Gud er en mann som sitter på en trone høyt oppe.

Hvorfor har dere ingen ytre sakramenter?
- Noen kan føle det som en støtte med ytre symboler, men ytre symboler skal ikke være det avgjørende. Vi tror ikke at et barn som ikke er døpt vil gå fortapt. Alle barn er Guds barn. For noen kan det skape trygghet å helle vann over hodet på barnet. Første gang et barn er på kvekerandakt, vil ofte våre tanker og det som blir sagt samle seg omkring barnet. Vi feirer jul og påske fordi vi er en del av den norske kulturen. Men vi opphøyer ikke høytider i kvekersamfunnet, fordi vi mener at alle øyeblikk i livet er like hellige.

Hvordan ser dere på Jesus?
- Jesus er sentral for kvekerne. Han symboliserer gudskraften og livet. Jesus var et lysende eksempel. Han fikk fram et annet gudsbilde. Han gikk til de som ikke hadde anseelse i samfunnet. Jesus fikk fram at Guds plan med menneskene er at de skal leve i fred med hverandre og med Gud. Men vi er ikke så opptatt av det at Jesus stod opp fra de døde. Vi kan ikke vite noe om hva som skjer etter døden. Derfor er vi ikke så opptatt av det. For oss er dette livet det virkelige livet. Jesu oppgave var å virkeliggjøre Guds rike på jorden.

Hvordan ser dere på andre kirkesamfunn og andre religioner?
· Når det gjelder synet på andre kirkesamfunn er vi veldig åpne og tolerante for at andre legger vekt på andre ting. Men vi synes at kjærlighetsbudskapet må være det vesentlige i enhver tro. Kvekerne fordømmer ikke muslimer, men det betyr ikke at vi aksepterer for eksempel det at de godtar steining. Vi godtar at andre tror noe annet enn oss selv, men vi godtar ikke alle religiøse ytringer.

Driver dere misjon?
- Vi må leve slik at livene våre vitner om hvordan menneskene bør oppføre seg mot hverandre når det er noe guddommelig i alle. Noen forgreininger av kvekerne i Amerika har drevet misjon siden tidlig på 1800-tallet. Det er derfor vi finner så mange som 300 000 kvekere i Afrika. Men de fleste av kvekerne i Afrika tilhører en annen tradisjon enn oss. De har ikke stille andakt, men en pastor som preker under andakten. Kvekere i USA har også ofte pastorer, men de fungerer mer som tjenere eller menighetsarbeidere. Ofte kan hvem som helst holde prekenene. Kvekerne har en verdenskonferanse hvert 3. år, der alle forskjellige typer kvekere møtes. I Norge har kvekerne årsmøter der de skriver brev til andre kvekere. Kvekerne i Norge gir ut et blad.

Hva er kvekerhjelp?
- Kvekerne er engasjert i praktiske ting som skal gripe inn i hverdagslivet. Vi har ansvar for hverandre. Men kvekerne driver ikke bare ren nødhjelp, vi kombinerer nødhjelpen med å løse konflikter, som i Nord-Irland, Midtøsten og Sør-Afrika. Kvekerne har internasjonale hjelpeorganisasjoner. De hjalp tyskerne etter krigen. Kvekerne i Norge hjalp norske jøder under krigen. Vi er veldig imot det Israel gjør i dag. Det er også imot jødedommen.

Hvorfor føler dere ikke et moralsk forpliktende ansvar for å spre deres tro?
- Vi kvekere er ikke opptatt av rettroenhet. Ens tro er bygd på ens egne erfaringer. Vi har ingen formulerte bekjennelser som er slik at en må være enig i dem for å være kveker. Vi har heller ingen ledere som formulerer troen. Men grunntanken i troen må være at en skal føle ansvar for sin neste. I andakten søker en etter personlig samvær med Gud i ro og fred, og en blir styrket. Dette kan en bruke i møte med andre mennesker. Mange definerer kristendommen ut fra hva en mener om ulike teologiske spørsmål. Men Jesus brøt mange av budene i jødedommen som andre var bundet av, som regler om hviledager, matregler osv. Han satte nestekjærligheten over disse reglene. Han tillot å bryte helligdagsregelen for å hjelpe et medmenneske i nød. De fleste kvekere er pasifister. Vi mener vi har et ansvar for å prøve å fjerne årsakene til at kriger oppstår. Selv om kvekere har stor frihet, har vi ikke frihet til å godta absolutt alt.

2004 © Oslo katedralskole
Teksten er utarbeidet i forbindelse med prosjektet Midt blant mange (februar 2004)