Presentasjon, besøk og intervju :: om prosjektet

St Edmund´s Church (Den anglikanske kirke i Norge)

Møllergata 30  (T. 22 69 22 14)

Se også:

Av Lill Marie Svendsen, Eirik Dragsund, Anne-Marit Bendiksen, Elisabeth Stenseth (22. februar 2010)

En kald mandag morgen trosser vi snøværet i Oslo sentrum for å møte sokneprest Janet Heil. Utenfor St. Edmund’s Church i Møllergata 30, står en skikkelse med hette og nøkler. Vi blir overrasket idet hun snur seg rundt og vi blir møtt av et imøtekommende smil og et åpent ansikt. Den lille kirken har kun plass til 120 mennesker, men sjarmen er det ingenting å si på. Innredningen i kirken er i viktoriansk ny-gotisk stil, med både katolske og protestantiske trekk. Det er mer utsmykning enn i en luthersk, protestantisk kirke, men mindre enn i de fleste katolske kirker. På gulvet i hver benkerad ligger bønneputer. På hver langvegg og helt foran ved alteret, er det mange vakre glassmalerier.

Den anglikanske kirke i Norge har ca. 1800 medlemmer. På verdensbasis har kirken i underkant av 80 millioner medlemmer, og den vokser stadig. Den er en av de store reformasjonskirkene som brøt ut av Den katolske kirke i det 16. århundre. Kirkesamfunnet er en del av Church of England, som er den anglikanske kommunions moderkirke. St. Edmund’s Church i Oslo dateres tilbake til 1884. Den engelske reformasjonen startet da Henrik 8. kom i konflikt med paven på grunn av sitt ønske om skilsmisse fra Katarina av Aragon. Parlamentet støttet kongen, og det endte med at Henrik selv ble leder for en ny, uavhengig nasjonalkirke.

Tradisjonen med glassmalerier i kirkene vokste fram fordi mange av kirkemedlemmene ikke kunne lese; maleriene skulle hjelpe menigheten med å huske bibelhistoriene. Orgelet står plassert til høyre foran i kirken, noe som understreker vektleggingen av salmer og sanger. Like ved er en lesepult formet som en ørn. Presten Janet Heil, som har vært i Norge i fire år, og som vi kommuniserer med på engelsk, setter ikke så stor pris på ornamenter og utsmykninger i kirkene. Hun mener det kan dra for mye oppmerksomhet bort fra selve budskapet. Likevel har hun tro på at enkel pynt kan være virkningsfullt, og kanskje også tilføre noe til gudstjenestene.

Janet viser oss til en benk helt foran i kirken og selv setter hun seg avslappet ned på øverste trappetrinn opp mot alteret. Når vi lurer på hvordan Den anglikanske kirke stiller seg i forhold til katolisismen og protestantismen, svarer hun at kirken har en fot i begge leire; den har tradisjoner innenfor både protestantismen og katolisismen, men med en særegen, engelsk form. Hun forklarer at kirken dermed kan sies å være både katolsk og reformert. Kirken ser på seg selv som en brobygger mellom de to retningene og bidrar til å skape kristen enhet.

De 37 medlemskirkene i The Anglican Communion er alle tilknyttet erkebiskopen av Canterbury, som kaller inn til Lambeth-konferansen i London hvert tiende år. Her samles anglikanske biskoper fra hele verden og diskuterer alle slags spørsmål, særlig de der det er vanskelig å finne en balanse eller middelvei. Når det gjelder homofilispørsmålet, er splittelsen spesielt tydelig. I USA ble Gene Robinson vigslet som første åpne homofile biskop i 2003. nærmere bestemt i den østlige delstaten New Hampshire, mens homofili er forbudt i deler av Afrika.  

Kirken har beholdt systemet med biskoper, prester og diakoner, selv om den ikke er underlagt paven. Janet beskriver kirken som demokratisk. Kirkemøtet (the synod), som består av biskoper, prester og lekfolk, må være enige for at avgjørelser skal fattes. Biskopene i den anglikanske kirke har likevel større autoritet enn i den lutherske kirke. Alle nyordinerte prester må avlegge en lydighetsed til biskopen, der de lover å adlyde biskopen i alt "lawful and honest" ("lovlig og hederlig"). Dette kan skape problemer for prester i en del land, for eksempel i synet på homofilt ekteskap, der presten må følge biskopens meninger, ikke sine egne. Videre kan det føre til en kollisjon mellom lokal lovgivning og biskopens avgjørelse, som er tilfellet med Norges nye ekteskapslov.

På spørsmål om hva som skiller den anglikanske kirke fra andre kirkesamfunn, svarer Janet at kirken favner bredt; "Den anglikanske kirkens teologi er som en stol med tre ben, en base som den opererer på. De tre bena er tradisjonen, som omfatter de katolske verdiene, Skriften, som omfavner den evangeliske tradisjonen og fornuften, som inkluderer de liberale verdiene." Dette er ifølge Janet en fordel, med tanke på at det gir rom for mange. Det er samtidig en ulempe, fordi det er vanskelig å holde et kirkesamfunn med så mange ulike synspunkter samlet. Personlig er Janet mer liberal enn konservativ; hun liker å forholde seg åpent til nye ideer. Samtidig mener hun at kirken står i fare for å lage sine egne læresetninger. For ikke å bli for fundamentalistiske, men heller ikke drive bort fra Bibelen, er de tre bena viktige. En middelvei, via media, er kanskje de ordene som best beskriver den anglikanske kirke.

- Mange hevder at vi "sitter på gjerdet," men det vi gjør er å balansere mellom to ytterpunkter. Anglikanere er lidenskapelige i forhold til "hjemmet" sitt; vi liker ikke å bli trukket mer mot ett av ytterpunktene," sier Janet Heil når hun skal karakterisere sin egen kirke.

 

Trosgrunnlaget til kirken er Bibelen og De 39 artikler (som blant annet inneholder de tre oldkirkelige trosbekjennelsene). Sistnevnte er et læreskrift kirken har beholdt fra reformasjonstiden. Artiklene blir ofte definert som foranderlige. Janet mener at det er ulike måter å tolke dem på, alt fra fundamentalistisk til liberalt. "Ulike synspunkter er viktig for å få folk til å forstå at det ikke bare er en måte å tolke noe på. Det er sunt å ha en holdning som ’jeg vet ikke sikkert’ i stedet for ’dette betyr dét og ingenting annet.’. Samtidig kan man stå i fare for å lese inn i Bibelen det man ønsker at skal være der", understreker hun.

De 39 artikler er å finne i The Book of Common Prayer fra 1662, som er nøkkelskriftet i den anglikanske kirke. På grunn av ulike endringer og nyutgivelser de siste 40 årene, er denne boken lite i bruk i anglikanske menigheter. I St. Edmund’s Church unngår de å bruke Book of Common Prayer. Språket er shakespearsk og veldig vakkert, men vanskelig å forstå for mange i menigheten. Likevel tror ikke Janet at boken kommer til å forsvinne. Til det er den for godt forankret i kirkens tro

 

 

Porvoo-avtalen, vedtatt i 1996, er en samarbeidsavtale mellom den anglikanske kirke i England, Skottland og Wales og den lutherske kirke i Norden og Baltikum. Den innebærer at kirkene anerkjenner hverandres dåp og nattverd, som for øvrig er de to sakramentene den anglikanske kirken har, og at prester fra det ene kirkesamfunnet kan tjenestegjøre hos det andre med den utdannelse og vigsling de har. Janet hevder at forholdet mellom den anglikanske og den norske kirke har blitt mye nærmere etter at avtalen ble vedtatt. I mai i fjor utførte for eksempel biskop Ole Christian Kvarme sin første konfirmasjon i den anglikanske kirke. Siden kvinnelige biskoper ikke aksepteres i England, må Janet imidlertid forsikre seg om at en prest hun inviterer til kirken ikke er blitt ordinert av en kvinnelig biskop i Norge.

Medlemsgrunnlaget i St. Edmund’s Church har forandret seg i løpet av historien. De første kirkemedlemmene var britiske diplomater, i tillegg til mange nordmenn som kom til kirken for å lære engelsk. Etter krigen kom norske soldater og studenter tilbake til Norge med engelske koner, såkalte "war brides", som førte til nok en endring av medlemsgrunnlaget. I dag er kirkesamfunnet veldig internasjonalt, og kirken har særlig mange afrikanske medlemmer. Dette skyldes både at kirken fungerer som en inngangsport til det norske samfunnet gjennom bruken av det engelske språket, og fordi mange afrikanske land er tidligere britiske kolonier. Janet beskriver kirkesamfunnet som åpent og inkluderende. Hun forteller at hun under en søndagsgudstjeneste, der det vanligvis er 50-90 mennesker til stede, telte mennesker fra 22 ulike nasjonaliteter. I motsetning til i England der det er lettere å finne ’typiske anglikanere’ – som ofte liker en liturgisk gudstjeneste der tekster de kjenner og stor variasjon av salmer står sentralt – er det i Norge vanskelig å peke ut et typisk medlem. Likevel står sang og salmer sentralt også i St. Edmund’s Church; kirken har et kor med over 20 medlemmer. Selv om det på mange måter er positivt med et flerkulturelt kirkesamfunn der man kan utveksle erfaringer og lære av hverandre, er det også utfordringer ved det, som at Janet må tilpasse sin Lancashire-dialekt for at språket skal forstås av alle. Et annet eksempel er den engelske tradisjonen med en pannekakefest dagen før askeonsdag, der poenget er at man skal spise opp alt det søte før fasten. For engelskmenn er dette en naturlig tradisjon, men forstår de andre medlemmene det?

Når det gjelder misjonering, er ikke Oslo noe typisk eksempel på hvordan den anglikanske kirken generelt opererer. Her er det den norske statskirken som på sett og vis står for misjoneringen. Den anglikanske kirke i Norge har likevel en nettside der de reklamerer for seg, og de har gitt ut informasjonsbrosjyrer om seg selv til universiteter og høyskoler, samt hoteller og turistbyråer. Både konkret og billedlig er kirken litt utenfor det kjente, og man må stort sett vite om den selv. Kirken hjelper engelsktalende mennesker i Norge, men den konverterer ikke noen aktivt.

På spørsmål om hvordan det er for den anglikanske kirke å være en del av et flerkulturelt Oslo, svarer Janet at det første som faller henne inn er at "you can’t make assumptions." Man kan ikke lenger regne med at når man snakker om religion, snakker man om kristendom, eller at alle man møter er kristne. Samtidig kan mennesker med en annen religiøs bakgrunn få en til å tenke over hva religionen ens egentlig betyr. "Når man ser på hvor forpliktet muslimene er til religionen, får det en til å tenke; kan jeg egentlig kalle meg en kristen når jeg ikke gjør noe ut av det? Hvis kristne ikke hadde vært så late som mange er i forhold til sin religion, ville ting kanskje vært annerledes?" Janet har selv ikke kommet over noen situasjon der en anglikaner og en fra en annen religion har ønsket å gifte seg. Det at to kristne fra to ulike retninger gifter seg, ser hun ikke på som noe problem, men om den ene tilhører en annen religion eller er ateist, blir det vanskeligere, fordi hun ikke vil tvinge noen til å forplikte seg til noe de ikke kan stå inne for. De må kunne akseptere det kristne ekteskapet og de kristne idealene.

Det er en stor fordel for St. Edmund’s Church og kirkens virksomhet i Oslo at menigheten får statstøtte. Dette gjør at kirken ikke behøver å bruke tid på innsamlingsaksjoner i like stor grad som i England, der kirken ikke får statsstøtte, selv om den er statskirke. En utfordring den anglikanske kirken har både i Oslo og i Norge generelt, er at medlemmene bor så spredt. Utenom de fire sentrene i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim, holdes det enkelte gudstjenester rundt juletider på mindre steder. Ellers i året er søndagsgudstjenesten det store fokuspunktet, og kirkekaffen pågår ganske lenge, nettopp fordi avstandene gjør det vanskelig å møtes ellers i uken.

Den anglikanske kirken rommer stadig nye uttrykk. I stedet for å anta at folk kommer til kirken, prøver kirken i England å tilpasse seg det moderne samfunnet ved selv å dra dit folk er, for eksempel til skateparker eller puber. Årsaken er de stadig minkende medlemstallene, som gjør at de involverer seg mer i misjon for å nå ut til folk. "Tradisjonelt er ikke den anglikanske kirken så god til å tilpasse seg," sier Janet, men hun forteller at noen kirker har begynt med multimediagudstjenester med blant annet bruk av PowerPoint, noe som har vært en stor suksess. Imidlertid fungerer dette bedre i nye kirkebygg enn i gamle, og det er ikke mulig overalt. Disse kirkene har dessuten mulighet til det økonomisk, fordi medlemmene er svært sjenerøse i innsamlingsaksjonene.

Når vi spør hvor den anglikanske kirke er om 50 år, svarer Janet at hun tror det kommer til å være færre kirkebygninger og prester i England, men hun håper samtidig at man vil se støttegrupper, og at kirken vil være hjemme hos folk. Hun tror ikke at kirken vil dø ut. "Den har vært her i over 2000 år allerede," poengterer hun. Dessuten øker oppslutningen flere steder, særlig utenfor Europa. Som i dag tror hun den anglikanske kirke kommer til å være involvert i utdanning med egne kirkeskoler, der barna kan undervises i kristen tro. Skolene er et viktig rekrutteringssted for kirken.

Før vi går, får vi med oss hvert vårt eksemplar Outpost som er bladet for det anglikanske kapellani i Norge, bladet The European Anglican samt en kalender med bilder fra kirken. Vi blir fulgt helt ut til ytterdøra av en smilende Janet og takker for oss.

2004 © Oslo katedralskole
Teksten er utarbeidet i forbindelse med prosjektet Midt blant mange (februar 2004)